jeg driver å leser litt på Julian sin blogg om dagen..hun skriver så sinnsykt bra!
og jeg kjenner meg sånn igjen når hun i ett av innleggene snakker om ambivalens..
det at hun ikke vet hva hun vil i forhold til et annet menneske, å bli eller dra, bli eller dra..
jeg har det på samme måte, jeg skyver fra meg de jeg er gladest i. jeg prøver å provosere og ødelegge forholdet fra innsiden. jeg prøver å rive ut mitt eget hjerte og gå videre.
men samtidig ikke... samtidig vil jeg ha verdens beste kjæreste som jeg kan tulle med, kose med, finne på tusen dumme ting med og sovne med. men jeg vil ikke ha det allikevel.
eller vil jeg?
jeg har sånn ca for.. to timer siden eller noe, provosert emil til det ytterste (tror jeg), problemet med at jeg torturerer meg selv, og skyver bort de jeg er glad i, er at det sårer ham samtidig. det sårer veldig.
men det sårer meg også, så jeg er vel litt emo da. kanskje litt mer enn alle andre.shoot me
og jeg hater å gi meg, jeg blir bare provosert når noen legger seg langflat og ikke blir sint tilbake.. og jeg blir så sykt lei meg når han først tar igjen, han svarer liksom sånn at jeg tenker "er jeg virkelig sånn?så slem?behandler jeg faktisk kjæresten min så dårlig?" og så går jeg inn i tidenes deppeperiode..
nå skal jeg sende ham en liten melding for å ikke å vekke ham og si unnskyld tusen ganger..
kan si det her også, Unnskyld emil, jeg er verdens dårligste kjæreste og du fortjener uendelig mye bedre...jeg er sinnsykt glad i deg og vil virkelig ikke miste deg!
jeg vet at dette ikke gjør noenting i hele verden bedre emil, men jeg sier det likevel. Unnskyld igjen.
"Kjærlighetsløse dager, de er de aller vondeste. Da går noe i meg av hengslene."
-Karsten Isachsen
"Den kjærlighet som ikke er galskap, er ingen kjærlighet."
-Pedro Calderón de la Barca
peace'n'bad luv
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar